Leder fra Dagen.no8.11.07.
I disse dager er det 90 år siden den britiske regjeringen vedtok den erklæringen som fikk navnet «Balfour-erklæringen».
Det viste seg å bli en av det 20. århundrets viktigste tekster.
Jubileet bør få oss til å stanse opp et øyeblikk og legge merke til både den situasjonen som fødte dokumentet og det livssynet som unnfanget det.
For Balfour-erklæringen ble vedtatt i en regjering som besto av bibellesende anglikanske kristensionister. I tillegg til to jødiske fetre, en som var sionist og en som var antisionist.
Da de tyrkiske ottomanerne i Første Verdenskrig tok parti for Tyskland, ble strategene i London bekymret for Egypt, Arabia og Suezkanalen.
Den jødiske statsråden Herbert Samuel foreslo i et memorandum i 1915 jødiske bosettinger i Palestina og en jødisk stat.
Det ble støttet av de kristensionistiske statsrådene.
Men han fikk hard motstand fra sin egen fetter, statsråd Edwin Montague, og fra krigsminister Kitchener, som selv hadde vært i Palestina.
Kitchener hevdet at landet besto av bare ørken og var uten militær betydning.
Statsminister Asquith skrev i et brev til elskerinnen sin at han hadde stor glede av å la de to jødiske fetrene krangle i regjeringsmøtene.
Men så snudde situasjonen.
Krigsminister Kitchener druknet under en reise til Russland, og statsminister Asquith måtte gå av.
I desember 1916 ble kristensionisten David Lloyd George plutselig ny statsminister.
Han gjorde kristensionisten Arthur Balfour til utenriksminister.
Deres første strategiske omvurdering ble beslutningen om et felttog mot tyrkerne i Palestina og Syria i 1917.
I løpet av 1917 vokste det så frem en slags kappestrid mellom regjeringene i Berlin, Paris, Moskva, Washington og London om hvem som kunne sikre seg støtte fra internasjonal jødedom.
Balfour og Lloyd George ba om utkast til en erklæring.
Regjeringen «aksepterer prinsipielt at Palestina rekonstitueres som en jødisk stat og som nasjonalhjem for det jødiske folket», het det i et utkast av 18. juli.
Men i regjeringsdebatten den 3. september reiste «fetter Montague» heftige protester. Deretter vedtok man den 31. oktober Balfours kompromissforslag, som man noen dager senere oversendte Lord Rotschild:
«Hans Majestets regjering går inn for å opprette et nasjonalhjem for det jødiske folket i Palestina og vil gjøre sitt beste for å fremme dette målet ...».
Balfour-erklæringen utløste deretter tilsvarende erklæringer fra de andre stormaktene: Berlin, Paris, Moskva og Washington.
I fredsslutningsprosessene etter Første Verdenskrig ble Balfour-erklæringen definert som folkerett. Og uten Balfour-erklæringen ville Israel neppe blitt opprettet i 1948.
Men Lord Arthur Balfour sa senere i livet at denne erklæringen var det viktigste han noen sinne fikk gjort. For kristne står i stor gjeld til jødene etter århundrer med overgrep, fremholdt han. Og de bibelske landløftene til jødene er dessuten helt utvetydige.
Begge disse begrunnelsene er den dag i dag god kristendom.
-------------------------------
Læs artiklen her.
