Uddrag af foredrag,Holdt 4. marts 2006.
Af Arne Helge Teigen.
Her vil jeg vise til et intervju som lå ute på OASE’s nettside, med Peter Sandvall.
Han har i 16 år vært leder for lovsangen under sommer-OASE.
Intervjuet er skrevet under følgende overskrift:
«Lovsang åpner for Guds nærvær og kraft», og denne overskriften er meget talende for hva man tenker både om Gud, og kraften i menneskets lovsang.
Sandvall uttaler blant annet følgende:
«Ved å lovprise Gud får han en boplass her i vår falne verden og i vår syndige natur.
Like lite som lyset og mørket kan forenes eller liv og død kan forenes, så kan ikke Gud være til stede i verden uten lovsangen. Den er en del av Guds vesen.
Når Guds herlighet åpenbares, så blir det lys.
Og når Guds nærvær er hørbar da er det lovsang!»
Her sies ikke bare at lovsangen er nødvendig for at Gud skal være til stede i verden, men også at den er en del av Guds vesen!
Det er i høyeste grad betenkelig.
Den tenkning om lovsangen som gjøres gjeldende i vår tid viser at man opphøyer lovsangen til et medium for Guds nærvær og nåde som det ikke er bibelsk grunnlag for.
Lovsangen får nærmest status som en form for nådemiddel, godt hjulpet av kirkevekstteologien blir den forstått som et middel som får kirken til å vokse.
Dermed skyver man de nådemidler som Guds ord taler om ut på sidelinjen.
Det gjelder særlig forkynnelsens nådemiddel.
Dette skal jeg komme tilbake til.
Her skal vi ta med oss enda et sitat fra nevnte foredrag, for å se nærmere på hvordan man tenker om den musikk som man bruker under lovsangen:
« Musikken har en egen evne til å åpne opp i menneskets indre, som kanskje ikke taleren gjør verbalt.
Musikken kan vekke følelser og sinnsstemninger hos folk.
En lovsang kan derfor gjøre at noen blotlegger seg, og hva gjør vi lovsangsledere med det?
Er vi bevisste på hvilken makt vi kan ha i en kristne forsamling?»
Videre samme side:
« Når vi lovsynger så kan mennesker helbredes, for Guds nærvær kommer og det skapes en boplass for Gud i menneskers liv ….. til og med instrumental musikk kan ha samme funksjon»
Jeg tror at vi her er på sporet av et av de viktigste og sentrale punktene i OASE’S teologi.
Det dreier seg om hvordan man opplever Gud.
Jeg mener å se at bevegelsen fra sin begynnelse har båret i seg en tendens til å hige etter en ordløs opplevelse av Gud.
I senere tid har nettopp dette kommet til uttrykk på OASE’S nettsider.
Gud uttrykker seg ikke bare gjennom ord kan vi les, men også ordløst.
Jeg husker fra min egen ungdomstid da jeg vanket noe i de miljøer som var knytet til OASE.
Det slo meg allerede da at forkynnelsen og tenkningen om forkynnelsen ikke egentlig bygde på den forutsetning at det er ved ordet som forkynnes, at jeg møter Gud.
Forkynnelsen gikk mer i retning av å innby til den store opplevelsen som skulle komme etterpå.
Man burde komme frem etter møtet, bli bedt for og så oppleve tungetalen.
Dette var den store opplevelse som man ikke kunne sette ord på.
Dette tror jeg er grunnen til at man i senere tid kan se en viss åpenhet overfor den såkalte retreatbevegelsen i OASE.
B. Ø Fjell skrev om dette i Dagen for noen år siden, i en artikkel som heter Karismatiske vinger og ortodokse røtter.
Den kritikk som fra Luthersk hold har vært rettet mot OASE, er at bevegelsen fører frem en forkynnelse og lære som drar oppmerksomheten bort fra det sentrale i den kristne tro, nemlig læren om Jesus Kristus, hans død og oppstandelse.
---------------------------
Læs hele foredraget her.
