Leder fra Dagen.no16. oktober 2007.
I noen engelskspråklige land feirer man Halloween den 31. oktober.
I senere år er det vokst frem en halloweenbølge som også velter inn over strendene våre. Det beror blant annet på næringslivsinteresser som gjerne vil selge (dødningeaktige) halloweenmasker til småbarnsfamilier.
Noen kristne foreldre misliker at barn inviteres til å leke med estetiske dødssymboler. Men det vi har sterkest grunn til å advare hverandre mot, er den importen av et bibelstridig syn på døden og de døde som kan følge i bølgens kjølvann.
Det engelske ordet «hallowe'en» er en språklig sammentrekning av «All Hallows Eve» (= Allehelgensaften). Selve ordet er det med andre ord ingenting ukristelig ved, akkurat som det ikke er ukristelig å samles til gudstjeneste på Allehelgensdag.
Men det betyr på den andre siden ikke at alt det som sies og tenkes om Allehelgensdag i klassisk folkereligiøsitet er kristelig forsvarlig. Og etter at nyreligiøsiteten i all stillhet gikk hen og overtok hegemoniet innen folkereligiøsiteten, kan det være desto større grunn til kritisk ettertanke.
I Hebreerbrevet lærer vi å rette et ærbødig tankens blikk mot kristne ledere som dør i troen på Herren. Om slike ledere står det at vi skal legge merke til «den utgangen livsferden deres fikk». Fordi de døde i tro, er livsutgangen deres egnet til å lære oss som lever, å tro. Derfor skriver Hebreerbrevets forfatter at vi skal «følge etter dem i tro» (se Hebr 13:7).
I forkant av denne formaningen gir Hebreerbrevet oss dessuten et helt kapittel om de store trosheltene i Bibelen (se Hebr 11). De utgjør en «sky av vitner» som vi troende har omkring oss. Forbildene deres kan lære oss å legge av all synden som kleber seg så lett til oss, og til å «løpe med tålmodighet» (= olympiadespråk) i den livskampen vi selv har foran oss (se Hebr 12:1).
Å feire Allehelgensdag i lys av slike tanker er det derfor full bibelsk dekning for. Vi gjør ingenting galt om vi fester tankens blikk på de troende døde, som er gått i forveien for oss til saligheten, og lærer livsvandring i tro av forbildet deres.
Men den nyreligiøse halloweenbølgen passer ikke akkurat som hånd i hanske med slike bibelske idealer som dette. De skrekkelige dødningemaskene for barn er vel i prinsippet like mye uskyldig leketøy som en leketøysrevolver. Men bølgen som helhet, og som samlet åndsfenomen, bærer antagelig likevel med seg et annet syn på døden enn det kristne.
En tenkelig endestasjon kan være forestillingene om at de avdødes ånder lever usynlig videre etter døden og bor i samme hus som de gjenlevende. Disse fedreåndene kan i sin tur fort bli de egentlige makthaverne i familier som tror på dem, omtrent som i fedrekulten i visse misjonsland.
En annen tenkelig endestasjon kan være hedenske dødningepåkallelser av samme slag som den kong Saul trev til, da han var på det aller mest desperate etter at Gud hadde forlatt ham (se 1 Sam 28). Dødningepåkallelser er uttrykkelig forbudt i Bibelen. Det er en grov krenkelse av Det første bud.
